Friheten med en leiebil i USA er ubeskrivelig, men ikke alltid like lett å oppnå for alle. Det vil si, er man over 25 år er det ingen problemer knyttet til det å leie en bil i USA, men er man under kan det være betraktelig vanskeligere. Selv om enkelte stater tillater unge å ta sertifikat og kjøre bil allerede som 16-åringer, er det få utleiefirmaer som leier ut biler til noen under 21 år. Dette fordi myndighetsgrensen i USA er 21 år, og det er forbundet med mye ekstra bryderi i forhold til forsikringer og slike ting dersom et firma leier ut en bil til en umyndig og noe skulle skje. Riktignok finnes det enkelte firmaer som leier ut til unge helt ned til 18 år, men det er så kostbart at skal man som turist kjøre rundt i USA en uke eller lenger, kan det nesten uten unntak heller lønne seg å kjøpe en bil i stedet for, som man så enten selger eller skroter når man reiser hjem igjen.

Å kjøre bil i USA skiller seg ikke stort fra det å kjøre bil her hjemme, men noen forskjeller er det jo. For det første er bilene generelt større, og de er stort sett alle sammen utstyrt med automatgir. Hvilket kan være litt uvant hvis man normalt pleier å kjøre rundt med manuelt gir, men noen runder på parkeringsplassen før man begir seg ut i trafikken pleier å hjelpe. Den vanligste feilen i begynnelsen er som regel at man glemmer man ikke har noen clutch lenger, og dermed bråbremser når man skal stanse.

Stort sett alle bilene i USA er utstyrt med cruisekontroll. Dette fantastiske hjelpemiddelet er uvurderlig på langkjøring, og det eneste man behøver å tenke på er å styre bilen. Alt annet går av seg selv. Fartsgrensene i USA er normalt 65 mph (105 km/t) eller 70 mph (113 km/t) på de fleste Higways og Interstates. Enkelte steder ute på landsbygda kan den imidlertid være helt oppe i 75 mph (120 km/t) og i Texas finnes det en enkelt motorvei med en hastighetgrense på 85 mph (136 km/t).

Avstandene i USA er store, og langs de mest trafikkerte veiene er det tilrettelagt med rasteplasser, slik at det alltid er mulig å kunne ta seg en pause underveis. Noen av disse rasteplassene er kun utstyrt med enkle fasiliteter som for eksempel toaletter og kanskje en mindre servicestasjon, mens andre igjen har alt hva hjertet begjærer av et slikt sted. Døgnåpne spisesteder med muligheter for både dusj og overnatting, og standarden er som regel også svært god.

Highway Patrol

I motsetning til hva mange tror er det ingen steder det er fri fart i USA, og politiet aksepterer ingen overskridelser. Selv ikke små, og man må påregne både bot og tilsnakk dersom man skulle bli stanset. Det er mye politi i USA, mye mer enn i Norge, og de er tilnærmet alle steder. Skulle man mot formodning bli stanset risikerer man som turist i verste tilfelle å ikke komme videre før man betaler boten, så følg trafikkreglene!

Enkelte veier har også to fartsgrenser, en i dagslys og en i mørket. Dette er alltid skiltet så man vet det.
En annen ting som kan være uvant fra kjøring i Norge, er hvis man møter en skolebuss i tettbygd strøk, og denne står parker med blinklysene tent er det faktisk forbudt å passere den. Selv om den skulle stå stille i motgående retning. Unntaket er hvis det er flere kjørefelt i hver retning eller hvis en skolepatrulje eller politibetjent signalerer det er ok.

I USA er det også ofte tillatt å kjøre på rødt lys, på den betingelse at det er klart selvfølgelig, og at man skal svinge til høyre. Ikke alle steder er dette tillatt, men da vil det som oftest være skiltet (No Right on Red).

En annen ting som er uvant for oss med norske kjørevaner er at det i enkelte kryss er tillatt å ta u-sving, forutsatt at man ligger i kjørefilen tilegnet dette. Vær imidlertid oppmerksom på at skulle man uforvarende ende opp i feltet for u-sving mens man egentlig skal til venstre, eller motsatt, er det ingen vei utenom å fullføre hva filen tilsier. Å ombestemme seg er ikke akseptert og direkte livsfarlig, og må for all del unngås.

Å fylle bensin i USA kan være en svært annerledes opplevelse enn hva man er vant til i Norge. Det er ganske vanlig at man må betale på forhånd før man får starte fyllingen. Egentlig ikke noe problem. Du går bare inn på bensinstasjonen og sier for eksempel «20 on pump 5» og gir fra deg en 20 dollarseddel. Fyller du ikke for 20 dollar, så går du inn og får igjen resten.
Noen steder er det betjeningen som fyller for deg. Du ser det lett ved at betjeningen går rundt på plassen eller «henger» ved pumpene. Man kan godt fylle selv der også, men det vil bli sett rart på, og i to stater, Oregon og New Jersey, er det faktisk også forbudt for andre enn ansatte å betjene pumpene. I tillegg sjekker de mer enn gjerne luften i dekkene, oljenivået, kjølevann og vindusspylervæske for deg også, og er det nødvendig vasker de bilrutene i samme slengen.

Bompenger i USA

«Toll Roads» er svært vanlig i storbyene, over broer og gjennom tunneler. Det pleier å være godt skiltet og prisen varierer fra noen cents til flere dollar. Vær oppmerksom på at det ikke alltid er mulig å veksle, så sørg for å ha eksakt beløp i småpenger. Det er vanlig at du får et kort når du kjører inn på en «turnpike» (avgiftsbelagt motorvei), og betaler når du kjører av.
Har du leiebil, så spør i skranken når du skal hente ut leiebilen om «toll roads tag». Det er klistremerke som festes til frontruten. Mange bilutleieselskaper har dette på bilene sine og ditt kredittkort blir belastet når bilen er levert og antall bomringpasseringer er telt opp.

GPS – nyttig og viktig verktøy!

Etter utallige Road Trips i USA, er det èn ting vi ikke klarer oss, eller ønsker å klare oss, uten. GPS!
Har du en GPS med mulighet for å legge inn kart for Nord Amerika, så oppdater den og ta den med! Vi brukte lenge en TomTom GPS som var med oss på alle turer, men nå de siste gangene har vi brukt TomTom på mobil i stedet. Det fungerer også bra, men vær obs på datakostnader! Vi har amerikansk mobiltelefon med amerikansk abonnement, og der er det noen GIG med data inkludert i pakken. Dette kan kjøpes på blant annet Walmart, BestBuy osv.
Skal du bruke TomTom på mobilen, er det greit at det er litt størrelse på mobilen din. Selv bruker vi enten en Samsung Galaxy Note4 eller en Iphone 6.

GPS leies også ut hos bilutleieselskapene. Dette kan du sjekke når du booker leiebil i USA hjemmefra.

God tur!

The post Kjøre bil i USA – Den beste måten å oppleve USA! appeared first on USAguiden.no.

Opprinnelig ble veien anlagt allerede i 1926, men besto hovedsaklig av veier i det allerede eksisterende veinettet som ble «satt sammen» til en komplett hovedvei på tvers av USA. Veien ble skiltet i sin helhet i 1927 og gikk da 3939 kilometer fra Chicago i Illinois til Los Angeles i California. Selve planleggingen begynte allerede i 1920-årene da biltrafikken i USA for alvor begynte å ta form, og behovet for et godt utbygd veinett meldte seg. Etterhvert fikk også gods-transportørene øynene opp for denne fine veistrekningen, og da det ble etablert flere og flere byer utenfor jernbanens rekkevidde, ble det naturlig å flytte mye av godstransporten over på lastebiler og det ble etablert faste ruter mellom øst og vest. Denne stadig økende godstransporten gjorde at det ble et tilsvarende stadig økende behov for drivstoff underveis, og flere små-samfunn ble etablert rundt de mange små bensinstasjonene og rasteplassene underveis. Det var god økonomi i å tilby de langveisfarende både proviant og drivstoff og langs hele Route 66 blomstret alle slags bedrifter som hadde med transport å gjøre. Moteller, bensinstasjoner, verksteder og små restauranter hadde gode vilkår, og mange av de små byene langs Route 66 greide seg bedre gjennom depresjonen enn man gjorde i de store byene. I begynnelsen besto Route 66 av et salig sammensurium av små og store grusveier kun avbrutt av enkelte strekninger med asfalt gjennom byene, men i 1938 var veien oppgradert i hele sin lengde og var dermed den første hovedveien i USA som var belagt med asfalt fra øst til vest.

Bloody 66

Dessverre gjorde de gode kjøreforholdene også at mange kanskje tro litt vel hardt på gasspedalen, og etterhvert som bilene også ble bedre, økte hastigheten på veinettet. Noe som førte til at veien flere steder fikk tilnavnet «Bloody 66» på grunn av de mange dødsulykke som skjedde der. Spesielt beryktet var også en strekning gjennom Black Mountains i Arizona, hvor veien besto av så mange skarpe og bratte hårnålsvinger at mange simpelthen ikke turte å kjøre der men måtte leie inn en lokal sjåfør som kunne overta rattet til de kom ned igjen på den andre siden. Under krigen var Route 66 hyppig brukt til både troppeforflytninger og transport av materielltransport, da de fleste av US Airforces fly var opptatt på fronten. I denne perioden ble veien også betraktelig utbedret flere steder, og i etterkrigsårene da bilen begynte å bli allemannseie, tiltok ferieturismen. Amerikanere som tidligere ferierte i nærmiljøet eller utlandet valgte nå å holde seg innenlands, og da ingenting er mer amerikansk enn å «go west» ble trenden med å kjøre Route 66 som rekreasjon født. Langs hele veien fantes det allerede svært gode fasiliteter og alt man stort sett trengte å ta med seg var klær og penger. Langs hele ruten fantes det severdigheter man kunne stanse ved, og hverken overnattingsmuligheter eller restauranter var mangelvare. Skulle bilen gå i stykker underveis var heller ikke det noe problem, og lokalbefolkningen i de små byene langs Route 66 begynte etterhvert å venne seg til turismen og visste godt at god service var viktig, ikke minst siden den økte trafikken også ga økt konkurranse da stadig flere såkalte «diners» dukket opp overalt. I begynnelsen måtte man regne nesten en uke på etappen men i dag klarer de fleste det på rundt 30 aktive timers kjøring. Flere steder er veien bygget om og endret til flerfelts motorveien og ettersom mange byer har vokst seg større er også flere større omlegginger foretatt.

Rundt 20% av Route 66 er borte for godt

Mange av disse omleggingene har gjort at man også har gått bort fra betegnelsen Route 66 og disse veiene opptrer under andre navn og numre, og flere steder kan det være litt vanskelig å orientere seg om hvorvidt man faktisk er på Route 66 eller ikke. Det er fortsatt mulig å kjøre store deler av den originale Route 66 og flere interesseorganisasjoner har lagt mye arbeid i å restaurere både selve veien, og flere av stoppestedene underveis, men det krever helt egne kart og en del lokalkunnskap for å få det til. Rundt 20% av ruten er borte for godt og kan ikke kjøres, og heller ikke alle steder er den like behagelig. For eksempel enkelte ørkenstrekninger frarådes, ikke minst fordi de er svært øde og vanskelig tilgjengelige dersom uhellet skulle være ute. I dag er Route 66 et nasjonalt monument over en storhetstid som en gang var, og stadig flere, både amerikanere og utlendinger, kommer ene og alene for å kjøre på dette historiske veinettet. En mulighet er å leie en bil å kjøre i eller man kan simpelthen kjøpe en, for så å selge den igjen i «andre enden». Enkelte bilutleiefirmaer averterer iblant etter noen som kan bringe en leiebil fra A til B, og får man tak i en slik pleier det normalt ikke å koste noe. I heldigste fall ikke en gang drivstoff. Ulempen er gjerne at disse firmaene gjerne vil ha bilen sin så fort som mulig, så det er ikke anledning til de helt store sightseeingene underveis. Har man først begitt seg i vei på Route 66 og holder seg til de anbefalte rutene, er alle muligheter åpne for mange store opplevelser underveis. Man kan svinge av mot Grand Canyon eller Las Vegas, og man kan ta en avstikker innom den berømte demningen Hoover Dam. Investerer man så også i en god guidebok, finnes det drøssevis av små og store severdigheter underveis, og man kan besøke mange av de populære dinersene man både har lest om og sett på film.

Vel fremme i Los Angeles kan man så fortsette ned til Santa Monica og stanse ved veis ende, der hvor Olympic Boulevard krysser Interstate 10 (I-10). Dette er det magiske punktet hvor Route 66 endte (eller begynte, alt ettersom hvordan man ser det), og ikke nede ved Stillehavet slik mange tror.

The post Route 66 – The Mother Road appeared first on USAguiden.no.

Les om paret som leide seg en kabriolet i 4 uker og cruiset rundt i Florida. Reisen startet i Miami, og sluttet i Miami etter ca. 3000 km. i bilen rundt store deler av Florida. Steder som ble besøkt var blant annet Orlando, Clearwater Beach, Laguna Beach, Mexico Beach, Tampa, Everglades, Naples og mange flere steder.

Les reiseskildringen her

The post Road Trip: Florida appeared first on USAguiden.no.