Få amerikanske veier har fått så mye oppmerksomhet på plate og filmlerretet som den legendariske Route 66, og i generasjoner har den tiltrukket seg bilister fra hele verden, uten annet mål for øye enn å kjøre veien i hele sin lengde. Enten fra øst mot vest eller motsatt, men blant entusiastene er det førstnevnte som er den «riktige» måten å kjøre på.
Opprinnelig ble veien anlagt allerede i 1926, men besto hovedsaklig av veier i det allerede eksisterende veinettet som ble «satt sammen» til en komplett hovedvei på tvers av USA. Veien ble skiltet i sin helhet i 1927 og gikk da 3939 kilometer fra Chicago i Illinois til Los Angeles i California. Selve planleggingen begynte allerede i 1920-årene da biltrafikken i USA for alvor begynte å ta form, og behovet for et godt utbygd veinett meldte seg. Etterhvert fikk også gods-transportørene øynene opp for denne fine veistrekningen, og da det ble etablert flere og flere byer utenfor jernbanens rekkevidde, ble det naturlig å flytte mye av godstransporten over på lastebiler og det ble etablert faste ruter mellom øst og vest. Denne stadig økende godstransporten gjorde at det ble et tilsvarende stadig økende behov for drivstoff underveis, og flere små-samfunn ble etablert rundt de mange små bensinstasjonene og rasteplassene underveis. Det var god økonomi i å tilby de langveisfarende både proviant og drivstoff og langs hele Route 66 blomstret alle slags bedrifter som hadde med transport å gjøre. Moteller, bensinstasjoner, verksteder og små restauranter hadde gode vilkår, og mange av de små byene langs Route 66 greide seg bedre gjennom depresjonen enn man gjorde i de store byene. I begynnelsen besto Route 66 av et salig sammensurium av små og store grusveier kun avbrutt av enkelte strekninger med asfalt gjennom byene, men i 1938 var veien oppgradert i hele sin lengde og var dermed den første hovedveien i USA som var belagt med asfalt fra øst til vest.
Bloody 66
Dessverre gjorde de gode kjøreforholdene også at mange kanskje tro litt vel hardt på gasspedalen, og etterhvert som bilene også ble bedre, økte hastigheten på veinettet. Noe som førte til at veien flere steder fikk tilnavnet «Bloody 66» på grunn av de mange dødsulykke som skjedde der. Spesielt beryktet var også en strekning gjennom Black Mountains i Arizona, hvor veien besto av så mange skarpe og bratte hårnålsvinger at mange simpelthen ikke turte å kjøre der men måtte leie inn en lokal sjåfør som kunne overta rattet til de kom ned igjen på den andre siden. Under krigen var Route 66 hyppig brukt til både troppeforflytninger og transport av materielltransport, da de fleste av US Airforces fly var opptatt på fronten. I denne perioden ble veien også betraktelig utbedret flere steder, og i etterkrigsårene da bilen begynte å bli allemannseie, tiltok ferieturismen. Amerikanere som tidligere ferierte i nærmiljøet eller utlandet valgte nå å holde seg innenlands, og da ingenting er mer amerikansk enn å «go west» ble trenden med å kjøre Route 66 som rekreasjon født. Langs hele veien fantes det allerede svært gode fasiliteter og alt man stort sett trengte å ta med seg var klær og penger. 
Langs hele ruten fantes det severdigheter man kunne stanse ved, og hverken overnattingsmuligheter eller restauranter var mangelvare. Skulle bilen gå i stykker underveis var heller ikke det noe problem, og lokalbefolkningen i de små byene langs Route 66 begynte etterhvert å venne seg til turismen og visste godt at god service var viktig, ikke minst siden den økte trafikken også ga økt konkurranse da stadig flere såkalte «diners» dukket opp overalt. I begynnelsen måtte man regne nesten en uke på etappen men i dag klarer de fleste det på rundt 30 aktive timers kjøring. Flere steder er veien bygget om og endret til flerfelts motorveien og ettersom mange byer har vokst seg større er også flere større omlegginger foretatt.
Rundt 20% av Route 66 er borte for godt
Mange av disse omleggingene har gjort at man også har gått bort fra betegnelsen Route 66 og disse veiene opptrer under andre navn og numre, og flere steder kan det være litt vanskelig å orientere seg om hvorvidt man faktisk er på Route 66 eller ikke. Det er fortsatt mulig å kjøre store deler av den originale Route 66 og flere interesseorganisasjoner har lagt mye arbeid i å restaurere både selve veien, og flere av stoppestedene underveis, men det krever helt egne kart og en del lokalkunnskap for å få det til. Rundt 20% av ruten er borte for godt og kan ikke kjøres, og heller ikke alle steder er den like behagelig. For eksempel enkelte ørkenstrekninger frarådes, ikke minst fordi de er svært øde og vanskelig tilgjengelige dersom uhellet skulle være ute. I dag er Route 66 et nasjonalt monument over en storhetstid som en gang var, og stadig flere, både amerikanere og utlendinger, kommer ene og alene for å kjøre på dette historiske veinettet. En mulighet er å leie en bil å kjøre i eller man kan simpelthen kjøpe en, for så å selge den igjen i «andre enden». Enkelte bilutleiefirmaer averterer iblant etter noen som kan bringe en leiebil fra A til B, og får man tak i en slik pleier det normalt ikke å koste noe. I heldigste fall ikke en gang drivstoff. Ulempen er gjerne at disse firmaene gjerne vil ha bilen sin så fort som mulig, så det er ikke anledning til de helt store sightseeingene underveis. 
Har man først begitt seg i vei på Route 66 og holder seg til de anbefalte rutene, er alle muligheter åpne for mange store opplevelser underveis. Man kan svinge av mot Grand Canyon eller Las Vegas, og man kan ta en avstikker innom den berømte demningen Hoover Dam. Investerer man så også i en god guidebok, finnes det drøssevis av små og store severdigheter underveis, og man kan besøke mange av de populære dinersene man både har lest om og sett på film.
Vel fremme i Los Angeles kan man så fortsette ned til Santa Monica og stanse ved veis ende, der hvor Olympic Boulevard krysser Interstate 10 (I-10). Dette er det magiske punktet hvor Route 66 endte (eller begynte, alt ettersom hvordan man ser det), og ikke nede ved Stillehavet slik mange tror.
