USA er fullt av severdigheter, den ene mer kjent enn den andre, men få har en så lang og kontroversiell historie som Mount Rushmore i South Dakota.
Ikke så mye på grunn av de fire presidentene som er uthugget der, men fordi området generelt er omstridt på grunn av nybyggernes overtakelse av området fra Lakotaindianerne, som alltid har betraktet fjellet som hellig.
Lakotaindianerne hadde opprinnelig fått kontrollen over området fjellet befinner seg i allerede i 1868, og i følge avtalen, den såkalte Laramie-traktaten, skulle indianerne ha eneretten til området i evig tid. Slik gikk det nå en gang ikke, og selv i våre dager er fjellet et sårt punkt for etterkommere av indianerne som var involvert i forhandlingene. Så sent som i 1971 ble monumentet okkupert av en organisasjon som kalte fjellet Mount Crazy Horse, og Lakotaindianernes sjaman satte en hellig stav på toppen av fjellet, for å «skape et symbolsk slør over fjellet inntil avtalen fra Black Hills blir oppfylt». I 2004 ble det tatt et skritt nærmere denne fullbyrdelsen, da det for første gang ble utnevnt en indiansk oppsynsmann i parkområdet ved Mount Rushmore.
Første gang man hører om fjellet i moderne amerikansk historie het det Six Grandfathers etter Lakotalederen Black Elks spirituelle reise i området, men nybyggerne omtalte det med navn som blant annet Sugarloaf Mountain, Keystone Cliff og Slaughterhouse Mountain. Det var først senere da en forretningsmann ved navn Charles E. Rushmore kom forbi det ble omdøpt og fikk sitt offisielle navn, Mount Rushmore.
Rent geologisk består fjellet og undergrunnen i området generelt av granitt og batolitt og det var historikeren Doane Robinson som først kom på ideen om å lage et historisk minnesmerke på stedet. Planen var ikke bare å markere de hendelsene som tidligere hadde skjedd i området, men også lage et minnesmerke som ville tiltrekke seg turister til det ellers så golde landskapet. Robinson fremla ideen i 1923, og allerede året etter dro skulptør og billedhuggeren Gutzom Borglum til Mount Rushmore for å ta prøver og kikke nærmere på området. Opprinnelig så Borglum på flere potensielle steder å oppføre minnesmerket, men på grunn av Mount Rushmores gode konsistens og beliggenhet mot sydøst, valgte han dette.
Arbeidet med å hugge ut presidentene begynte i 1927 og fortsatte frem til 31. oktober 1941, hvor de kolossale ansiktene ble ferdigstillet. Monumentet forestiller de fire presidentene Geroge Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt og Abraham Lincoln. Alle i portrettform, ikke mindre enn 18 meter høye, og det var på det meste over 400 arbeidere i gang med prosjektet. Tiden, det svært utsatte stedet og antall arbeidere til tross, omkom ingen under uthuggingen og bare svært få ble skadet.
Presidentene ble valgt nettopp for deres rolle i Amerikas historie, George Washington fordi han innførte begrepet om den demokratiske nasjonen, Thomas Jefferson fordi han sto bak og forfattet uavhengighetsærkleringen, Abraham Linciln for sin kamp mot slaveriet, og Theodore Roosevelt for sin kamp for det amerikanske næringslivet. I utgangspunktet var det kun planlagt en skulptur av George Washington, men president Calvin Coolidge som satt i godkjennelseskommisjonen i kongressen insisterte på at det også skulle være en demokrat og to republikanere i tillegg.
Som en kuriositet kan det nevnes at det i kongressen i 1937 ble foreslått å legge til borgerrettighetsforkjemperen Susan B. Anthony også, men av økonomiske årsaker ble dette forslaget nedstemt.
Hele prosjektet kostet 989,992.32 US Dollar å fullføre, og mer enn 400 000 tonn masse ble hugget ut og fjernet fra fjellet.
Siden den offisielle ferdigstillelsen av selve monumentet i 1941 har anlegget blitt både ut- og påbygget flere ganger, og millioner av gjester har lagt turen innom hvert eneste år. I 1966 ble stedet oppført på National Register og Historic Places, og i 1991 ble anlegget etter en større omlegging offisiellt innviet av daværende president George H. W. Bush. Denne siste store omleggingen innebar byggingen av et besøkssenter, et museum og en tursti, og kommer man til Mount Rushmore i dag, er det betraktelig mer å se på enn bare monumentet.
Det har alltid vært mulig å besøke det originale studioet fra hvor Gutzon Burglom ledet arbeidet, og det er også utstilt både tidlige gipsmodeller av monumentet, og en del verktøy og utstyr som ble brukt i forbindelse med dette.
Besøker man Mount Rushmore i dag finner man et flott beliggende anlegg med gode parkeringsmuligheter. Selve Lincoln Borglum museet består av to store saler med 125 seter i, hvor det blant annet vises film fra oppførelsen og deler av arbeidet med monumentet. Amfiteateret i parken har et noe lengre program ved solnedgang, et program som viser blant annet oppførselen av monumentet. Etter dette programmet opplyses Mount Rushmore i to timer.
Det er gratis å se selve monumentet, men til gjengjeld er det avgiftsbelagt parkering, og det koster noen dollar å komme inn i selve parkanlegget. Her kan man så til gjengjeld spasere på Presidentstien, hvorfra man får et godt overblikk over Mount Rushmore. Det er også muligheter å bedrive fjellklatring i området, men dette bør eventuelt avtales med senteret på forhånd, slik at man kan komme i kontakt med egnede guider. Det er selvfølgelig også muligheter for guidede turer hvor det fortelles om både oppføringen, planene bak, og selve Mount Rushmores historie.
For de ekstra eventyrlystne kan en spasertur opp på baksiden av fjellet by på en spennende og interessant tur, da det i en kløft på baksiden finnes et 20 meter dypt kammer i fjellet som inneholder en hvelving med 16 porselensemaljerte paneler som inneholder blant annet USA’s uavhengighetserklæring og forfatning, de fire avbildede presidenters biografi og deler av USA’s historie. Selve kammeret var tiltenkt å være inngangen til et større anlegg som skulle bygges inne i fjellet, men av uvisse årsaker ble dette aldri noe av. Hvelvingen i sin nåværende form ble installert så sent som i 1998.
Parkanlegget stenger noen timer etter solnedgang, og det er ikke tillatt å overnatte der. Ønsker man overnatting finnes det en del muligheter i Black Hills området, hvor det også er muligheter for både å få seg noe å spise, samt handle.
